Dagen startet med et heller mislykket forsøk på å få til 9 hull på Golf Club Ponte di Legno. Fant til slutt banen 3 km oppi en skråning, men der var det turnering fram til kl 14.. Åsa, med sin kompaktkrank var sikker på at Mortirolo skulle bli peace of cake, så vi kjørte videre til Lovero. Planen var enkel, Åsa skulle få prøve seg opp Mortirolo fra Mazzo, og videre ut ryggen via Trivigno og ned igjen til Sernio, mens jeg skulle prøve to ulike veier opp, først fra Mazzo og ned igjen til Grosio, deretter den nye ruten som ble brukt under årets Giro, opp fra Tovo di Sant'Agata. Gikk fint i starten, men noen km oppe i bakken ringer tlf. Noen klager på at kjedet hopper av, og ikke lenge etter ryker hele skiten. Gentleman som jeg er, fortsetter jeg til toppen.. Mortirolo fra Mazzo var som jeg husket fra ifjor, en relativt brutal affære, men langt ifra uoverkommelig. Opp fra Tovo derimot var det på grensen til hva jeg orker. Etter 6 km med 12,5% i snitt kom det et par km med litt vekslende, og til og med nedover, før asfalten forsvant og prosentene gikk til himmels. Tidvis over 25% ifølge GPSen. En liten pust i bakken halvveis med sjokolade og påfylling av vann i en bekk måtte til for å få meg opp. Definitivt noe av det værste jeg har kommet meg opp, og minnet en stund om gode gamle Scanuppia med sitt håpløse betongdekke og latterlige stigning. Avsluttet turen med lett kupert terreng bort til Trivigno, før det stupte ned igjen til bilen. Totalt 80 km og 2550 høydemeter.
Nordre runden mot klokken først, deretter søndre med uret.
