Dagen startet med et heller mislykket forsøk på å få til 9 hull på Golf Club Ponte di Legno. Fant til slutt banen 3 km oppi en skråning, men der var det turnering fram til kl 14.. Åsa, med sin kompaktkrank var sikker på at Mortirolo skulle bli peace of cake, så vi kjørte videre til Lovero. Planen var enkel, Åsa skulle få prøve seg opp Mortirolo fra Mazzo, og videre ut ryggen via Trivigno og ned igjen til Sernio, mens jeg skulle prøve to ulike veier opp, først fra Mazzo og ned igjen til Grosio, deretter den nye ruten som ble brukt under årets Giro, opp fra Tovo di Sant'Agata. Gikk fint i starten, men noen km oppe i bakken ringer tlf. Noen klager på at kjedet hopper av, og ikke lenge etter ryker hele skiten. Gentleman som jeg er, fortsetter jeg til toppen.. Mortirolo fra Mazzo var som jeg husket fra ifjor, en relativt brutal affære, men langt ifra uoverkommelig. Opp fra Tovo derimot var det på grensen til hva jeg orker. Etter 6 km med 12,5% i snitt kom det et par km med litt vekslende, og til og med nedover, før asfalten forsvant og prosentene gikk til himmels. Tidvis over 25% ifølge GPSen. En liten pust i bakken halvveis med sjokolade og påfylling av vann i en bekk måtte til for å få meg opp. Definitivt noe av det værste jeg har kommet meg opp, og minnet en stund om gode gamle Scanuppia med sitt håpløse betongdekke og latterlige stigning. Avsluttet turen med lett kupert terreng bort til Trivigno, før det stupte ned igjen til bilen. Totalt 80 km og 2550 høydemeter.
Nordre runden mot klokken først, deretter søndre med uret.
Bakken starter med noen lette km oppover langs elven, men prosentene tar seg raskt opp og det varte ikke lenge før jeg var oppe på letteste utvekslingen (39:21). Hadde ærlig talt ikke så store forhåpninger der jeg tråkket på i stadig brattere terreng, men så kom motet tilbake - 48* tornante og like etterpå den 47
fordi Pordoi er litt slakere enn Sella…) så valgte å kjøre helt ned til Caprile. Starten av Falzarego var tøff, med et antall hårnåler og stillestående, het luft. Deretter fulgte noen relativt lette kilometer bortover i skrålien, før hårnålene igjen gjorde seg gjeldende. På toppen ble det en kort matstopp med karvepanini, - gulpet karve hele veien ned til Cortina. 
Morten, som hadde fått beskjed om å gi meg 2-3 timer forsprang hadde nå sittet nesten 1.30 og ventet i bunn av Fedaia, men så ikke ut som han hadde tatt skade av det. Lunsjen og et glass dårlig hvitvin hadde blitt fortært med utsikt over det mest trafikkerte krysset i byen , fullt av motorsyklister som ikke klarte svingen… Selv kom jeg nok litt for sent til den normale serveringen, men fikk tak i en middels lasagne før det var tid for å tråkke til opp det fryktede passo Fedaia.
Men ingenting varer evig, så tilslutt var det tilbake på hovedveien og et drepende rettstrekke, -2,5 km med stigning mellom 12 og 14 %, nesten uten svinger. Tøft nok å sykle slike bakker om man ikke også skal se hvor sakte man nærmerer seg toppen. Bakken var enda tøffere enn jeg kunne huske og Morten var mektig imponert over Jamma som kom seg opp i bakrus, olabukse, uten sykkelsko og med en kraftig svulst på forhjulet. 
