Dagen startet med en 3-timers kjøretur fra Canazei. MC begynte å kjenne litt i ryggen igjen og tok ingen sjanser, så nå var jeg “on my own”. Og det tok ikke lang tid før problemene startet. Kabelstrømpen på bakgiret var nå helt ødelagt, wiren for slakk, så jeg manglet de to letteste girene. Rullet noen minutter rundt i Prato i søken etter en sykkelsjappe, men her nede holder de tydeligvis stengt på søndager. Tenkte som så at det var jo like greit å forsøke, enda godt jeg parkerte i bunn for å sykle opp og ned og ikke motsatt. Hadde jo vært nice å trille ned for så ikke å komme seg opp igjen.
Uansett stod jeg nå fremfor 24 km med motbakke og nærmere 7,5% i snittstigning, av de siste 13-14 km er det bare et par som ligger under 8% og de fleste er nærmere 9...
Bakken starter med noen lette km oppover langs elven, men prosentene tar seg raskt opp og det varte ikke lenge før jeg var oppe på letteste utvekslingen (39:21). Hadde ærlig talt ikke så store forhåpninger der jeg tråkket på i stadig brattere terreng, men så kom motet tilbake - 48* tornante og like etterpå den 47*. Fortsetter det sånn er jeg snart oppe… Men det varte og rakk før 46* kom. Passerte syklist etter syklist oppover bakken. De tenkte nok sitt om han kødden som forsøkte seg opp selveste Stelvio med vaieren til bakgiret i vinkel.
Det er ikke mye hvile å få oppover Stelvio, men heldigvis kom det noen litt slakere partier innimellom, der jeg kunne sette meg ned og, ikke minst, 
tråkke med noe annet enn Kaizer-Jan-frekvens. Oppe ved hårnål 22* (talt ovenfra)kommer man ut av skogen og får for første gang øye på de kjente slyngene oppover i fjellsiden. På den ene siden, deilig å endelig se toppen, på den andre, ikke fullt så deilig å se hvor uendelig langt det er til toppen.
Begynte å kjenne de to foregående dagene, ikke så mye i beina, men stivnet i rygg og hofte. Utnyttet etter hvert hårnålene til å strekke meg fremfor å øke farten. Å snu var ikke lenger et alternativ. Svingene ble forsert, en etter en og til slutt stod jeg der. Midt mellom würstselgere, tyrolertrubadurer og tyrolerjenter i lederhosen samt en og annen motorsyklist. En velfortjent soda og noen raske fotoseanser senere satte jeg utfor for å teste ut TopGear’s TopTip: verdens beste kjørevei. Det var jeg ikke alene om. Hundrevis av gærninger på motorsykkel og middelaldrende menn i biler med litt for stor motor og litt for lite tak, hadde tydeligvis samme plan som meg. Ble mer en konsentrasjonsprøve å passe på alle som kom i full fart rundt neste sving, de som tenkte passere meg idet jeg svinger utenom et hull i asfalten og passering de som ikke var der for å nyte kjøreturen, 
men som, som meg etterhvert, håpet å komme levende ned igjen. Godt og kaldt var det også der oppe på over 2750 moh, så er glad jeg tok med jakke og lange bein. Håper dessuten noen tok et bilde av FART-drakta og sendte til godeste Cav, så han forstår at det er helt OK å prumpe når man sykler:D
Men dagen var ikke over ennå. Bormio ligger på andre siden av Stelvio, og nå måtte jeg dessuten ha med meg (gode) gamle Volvoen over toppen. Gikk greit i starten, men ettersom det hardnet til og hårnålene meldte seg, snek temperaturmåleren seg faretruende nære rødt. Da ble jeg pent nødt til å gjøre som Gilgien, varmen og viften på fullt og ned med vinduet. Gikk som en drøm. Nedturen ble stort sett unnagjort i 1.gir. Tapte atskillige minutter til GPS-stipuleringen, kanskje ikke så rart med fartsgrensene TomTom opererer med…
Se climbbybike.com (elelr internett forøvrig) for flere bilder av Passo delle Stelvio
Kult!! Spennende å lese.
SvarSlettLøp Eineåsen opp(fra laveste til høyeste punkt i lysløypen) i går. 2km, 110m stigning, to hårnålsvinger 40% på det bratteste. Løpes neste torsdag og regner med det blir piece of cake for deg :)