MC innså sine begrensninger og la opp til bare to topper denne dagen, mens jeg fulgte planen og skulle over Pordoi, Falzarego, Giau og Fedaia. Også jeg hadde en plan B, med mulighet for å kutte deler av stigningene til Falzarego og Giau. Det startet nesten like lett som i går (kanskje 
fordi Pordoi er litt slakere enn Sella…) så valgte å kjøre helt ned til Caprile. Starten av Falzarego var tøff, med et antall hårnåler og stillestående, het luft. Deretter fulgte noen relativt lette kilometer bortover i skrålien, før hårnålene igjen gjorde seg gjeldende. På toppen ble det en kort matstopp med karvepanini, - gulpet karve hele veien ned til Cortina.
Vel nede viste det seg at GPSen hadde lagt opp til en særdeles bratt og kronglete vei ut av byen, og sammen med de drøyt 30 gradene, skulle det straffe seg mot toppen av Giau. Endeløse kilometere med tett opp mot 10% holdt på å ta knekken på meg, men kom meg til toppen og fikk tak i en god og kald cola.
Morten, som hadde fått beskjed om å gi meg 2-3 timer forsprang hadde nå sittet nesten 1.30 og ventet i bunn av Fedaia, men så ikke ut som han hadde tatt skade av det. Lunsjen og et glass dårlig hvitvin hadde blitt fortært med utsikt over det mest trafikkerte krysset i byen , fullt av motorsyklister som ikke klarte svingen… Selv kom jeg nok litt for sent til den normale serveringen, men fikk tak i en middels lasagne før det var tid for å tråkke til opp det fryktede passo Fedaia.
Var opp Fedaia for et par år siden også, men hadde den gangen misset at det var en liten sidevei som var mest spektakulær. Klok av skade var google earth flittig benyttet under planleggingen. Etter noen kilometer langs hovedveien fortsatte vi rett fram i Sottoguda, og kom etter hvert inn i kløften. Bilder sier uendelig mye mer enn ord.
Men ingenting varer evig, så tilslutt var det tilbake på hovedveien og et drepende rettstrekke, -2,5 km med stigning mellom 12 og 14 %, nesten uten svinger. Tøft nok å sykle slike bakker om man ikke også skal se hvor sakte man nærmerer seg toppen. Bakken var enda tøffere enn jeg kunne huske og Morten var mektig imponert over Jamma som kom seg opp i bakrus, olabukse, uten sykkelsko og med en kraftig svulst på forhjulet.
Resten ned til Canazei gikk unna og vi rakk middagen med god margin.
